Det var en av disse stjerneklare kveldene som bare måtte vare evig!
– Men jeg visste hva jeg ville, og hvorfor, forklarer han.
MED TOG GJENNOM SACHSEN
Vi befinner oss blant de underlige fjellformasjonene ovenfor kurstedet Rathen, i området Sächsiche Schweitz. Solen stråler, som den også gjorde den dagen Thomas dro ut av Dresden i tog vel en halvtime unna.
– Togforbindelsen er strålende, du trenger ikke bil her, understreker han.
Han har lappen, men foretrekker sykkel og skinnegående transport. Det mener den pasjonerte fjellklatreren gir ham den friheten han trenger når byen føles litt for trang og naturen kaller.
Natur får du til overmål i «saksiske Sveits». Navnet skyldes det fjellrike terrenget langs Elben (angivelig skal det på et tidspunkt har vært overmåte mange sveitsere bosatt her).
De høyeste fjelltoppene rager ikke mer enn 650 meter over havet på det meste, men etter noen timer i transport i et ellers flatt landskap sørover fra Kiel føles det befriende behagelig og som en aldri så liten tindebestigning å dra opp i høyden.
Som altså Thomas gjorde den varme sommerkvelden for et par år siden.
– Alt jeg hadde med med meg var litt mat og et telt. Og soveposen selvsagt, understreker han.
SACHSEN I ASKEPOTT SINE FOTSPOR
Rathen har i mange tiår vært et viktig utfluktsområde for tyskere i denne delen av landet. Etter hvert har også omverdenen oppdaget dette magiske landskapet.
Etter Andre verdenskrig ble saksiske Sveits liggende i Øst-Tyskland, helt på grensen til Den tsjekkiske republikk – daværende Tsjekkoslovakia – og ikke så lett tilgjengelig for andre enn innbyggerne i delstaten Sachsen.
Sachsen er et gammel kulturområde like sør for Danmark (Schleswig-Holstein) som går tilbake til tiden før romerne presset på mot nord. Mange av innbyggerne her dro sammen med anglerne, som holdt til i samme område, til Britannia, og organiserte det første forente kongeriket England.
Men minst like mange ble igjen. Etter hvert oppsto hertugdømmet Sachsen mellom elvene Rhinen og Elbe. Det var et grøderikt område, et føydalsamfunn der den ene eiendommen var mer ekstragavant enn den andre, som jaktslottet til kurfyrste Moritz Schloss Moritzburg.
Det ble for øvrig brukt i julefilmen over alle julefilmer på norsk fjernsyn – Tre nøtter til Askepott (1973).
TYSKLAND FOR VANDRERE
Det er nettopp kombinasjonen majestetiske slott og ditto natur som trekker så mange til denne delen av Tyskland. Det ligger et sus av fordums storhet i luften, enten du vandrer rundt i de hyggelige smågatene i Rathen, i delstatshovedstaden Dresden, eller inn- og oppover stiene i Bastei-massivet.
– Har du først kommet opp er det bare å vandre innover, forklarer Thomas etter en halvtimes lett klatretur langs gangveien han fulgte den kvelden han for alvor fikk nærkontakt med omgivelsene her.
Alt er vel tilrettelagt, med et hyggelig bevertningssted i enden, men mange finner også veien ut i lysningene mellom grantrærne. Her diskes det opp med smørbrød og god drikke, og kanskje en appelsin?
Thomas og jeg fortsetter videre innover nasjonalparken, langs randen av juvet til motsatt side, der klippene i porøs sandstein stuper nedover.
TYSKLAND FOR VANDRERE
For den som bruker fantasien en smule stiger steinblokkene opp av bakken foran oss som forsteinete troll. Stiger opp fra juvets bunn gjør også en og annen klatrer. Tindebestigere av den mer avanserte sorten er det mange av, men med årene er det ikke lenger tillatt å hogge inn nye ankere.
– Men det er nok av dem fra tidligere til at mange finner veien hit likevel, forklarer Thomas, som selv liker å utfordre fysikkens lover opp etter klippeveggene.
Nedenfor oss renner Elben sakte som den har gjort i tusenvis av år. De gamle forsvarsverkene er av nyere dato, første gang nevnt i dokumenter i 1289. Det lille som er igjen er knapt synlig for et ubevisst øye, og det var nok meningen den gang de skulle være en del av forsvaret knyttet til borgen Felsenburg Neurathen.
«Det ligger et sus av fordums storhet i luften, enten du vandrer rundt i de hyggelige smågatene i Rathen, i delstatshovedstaden Dresden, eller inn- og oppover stiene i Bastei-massivet.»
Adkomstveien og broen som binder deler av området sammen er av nyere dato. Det var den veien Thomas fulgte den kvelden han under den stjerneklare himmelen hastet oppover i høyden.
– Det er mektig om dagen, men i nattens mulm er det som om bergformasjonene kommer til liv, forklarer han megetsigende når vi lunsjer i det fri.
– Jeg gjorde en liten tabbe da jeg slo opp teltet, det er ikke lov, og ble oppdaget av vaktene, forklarer han.
Han må ha gitt dem sitt bredeste smil. I tillegg er han medlem av det lokale klatrerforbundet, som årlig donerer midler til bevaringen av området. Det la en forsonlig stemning over det som kunne blitt en noe kinkig situasjon.
– De var forståelsesfulle, og jeg unnslapp boten, sier Thomas, som slett ikke trengte teltet for å sove i.
– Stjernehimmelen var den perfekte himlingen. Jeg sov knapt!
ØKOLOGISK OVERNATTING DER STASI BODDE
Følger du elven noen kilometer sørover fra Rathen kommer du til Schmilka. Den lille bygda er knapt synlig på noe kart, men ligger helt på grensen til Den tsjekkiske republikk. Når jeg svinger inn i landsbyen – som utgjør et tyve-talls bygninger – ser jeg den gamle, monstrøse grensepasseringen i betong i det fjerne.
Som et traurig monument over en svunnen tid.
– Det er samtidig en del av stedets historie, forklarer verten for kvelden.
Livia Thiele arbeider for det som forenklet kan kalles en «hotellandsby». Schmilka er riktignok en liten grend, med alt det innebærer, men i hovedsak drevet at ett prosjekt – kalt Bio und Nationalpark Refugium.
I korthet er Schmilka bygd opp som et reisemål for friluftsinteresserte, som også tilbyr overnatting, opplevelser og bevertning, med en resepsjon sentralt plassert der alt organiseres ut fra. Grunnleggeren Svein-Erik Hitzer begynte i det små, ved å kjøpe opp eiendommer som han gradvis inkluderte i prosjektet. Her er det også en trivelig liten «biergarten» og hyggelige kafeer både i landsbyen og langs elven.
Allerede i mai er det stor pågang av vandrere. Fortsatt er det noen få originale innbyggere igjen, men de er etter hvert i klart mindretall.
– Det meste sto tomt her etter sammenslåingen på begynnelsen av 1990-tallet, forklarer Livia.
Før muren falt var det hovedsak ansatte i Øst-Tysklands fryktede «Ministeriet for statssikkerhet» (Stasi) som bodde i husene. Da de forsvant sto de fleste bygningene forlatte igjen.
Etter gjenforeningen dro Hitzer igang sin egen reiselivs-virksomhet, med særlig fokus på middelalderen – og bærekraft. På den tiden kom han også over grenselandsbyen Schmilka, som han de siste 30 årene har bygget ut til å omfatte flere gjestehus, et økologisk bryggeri og ditto bakeri.
– Det er omtrent ikke en spiker som blir slått inn som ikke kan «spores», forklarer Livia.
Er hun en smule preget av sin fortid? Så gir hun meg sitt bredeste smil. Tysk humor er ikke alltid like umiddelbar for en nordmann flasket opp på John Cleese.
DRESDEN – BYEN SOM SETTER SPOR
Fra Schmilka eller Rathen er det kort vei til en av de flotteste byene i Tyskland. Den var i hvert fall det, inntil Andre verdenskrig la omtrent hele Dresden i grus.
Under Sovjetunionens klamme grep ble det så som så med gjenoppbyggingen. Etter sammenslåingen av øst og vest skjøt arbeidet med å gjenskape den gamle kulturbyen heldigvis fart, og i dag har Dresden gjenfunnet mye av sin tapte arkitektoniske fortid – med noen interessante sovjetiske innslag.
– Se på det veggmaleriet der. Egentlig skulle det vært fjernet, men jeg synes det er strålende, sier Thomas, som har tatt meg med videre fra Rathen til hjembyen.
Vi skuer opp på «Der Weg der roten Fahne» (de røde fanes vei) fra 1969. Det preger en hel vegg i Dresdens kulturpalass på Altmarkt (det gamle markedet i hjertet av byen).
Det gjelder også i høyeste grad den gjenreiste Frauenkirche (Vår frues kirke) – det enorme kirkebygget byen dreier rundt.
– Bortsett fra kuppelen, som måtte gjenskapes, ble det meste av materialet som ble brukt i gjenreisningen hentet fra ruinen av den gamle kirken, forklarer Thomas.
– Hver sten ble tatt vare på og katalogisert. Slik kunne arbeiderne finne frem til hvor de befant seg før bombingen, sier han.
Det er et imponerende stykke arbeide, som mye av det andre som har preget gjenreisningen av Dresden.
Den har vart helt frem til vår tid. Når vi vandrer rundt på byens store offentlige plasser, i små og store parker og langs elven, er det nesten som om bombingen aldri fant sted.
«OSTALGIA» I SACHSEN
Dresden er en liten storby. Her er mange parker, og trivelige bydeler som minner litt om de du finner i Hamburg eller Berlin. De store grøntarealene langs Elben gjorde også sitt til at Dresden fikk Unesco-status i 2004. Kulturlandskapet Dresden Elbedalen ligger innenfor bygrensen, og er tynt befolket hele veien inn til sentrum.
Dessverre gjorde oppføringen av en ny bro over elven og dermed også dalen at byen mistet Unesco-oppføringen, men lite annet er forandret. Når vi tar de populære bysyklene over Augustus-broen nordover fra sentrum ligger det store åpne friområder langs elvebredden. De er yndete utfluktsmål for gammel og ung.
IKONISK: Sykkelen er det foretrukne fremkomstmiddelet i store deler av Dresden, som her i Neustadt like ved den ikoniske brune puben Bar Holda.
Neustadt (nybyen) nord i Dresden er et mer urbant og ungdommelige tumlested. Deler av bydelen er særlig kjent for utvalget av gater som gjøres om til det som best kan forklares som «frisoner», der små entreprenører får gjøre omtrent hva de vil.
– Selge mat og drikke, for eksempel, eller bare henge, sier Thomas, som selv har drevet gatesalg her, men overlot det etterhvert til «ungdommen». Kan hende det blir i overkant «sosialt»?
– Haha, jeg føler meg ikke så gammel da, sier han unnskyldende, – og jeg pleier fortsatt å komme hit, men det er mest fordi mange av de beste (og rimeligste) spisestedene og brukskunst-butikkene holder til her.
Det er ligger en forloren aura over smågatene mellom de ofte grå og pregløse lavblokkene i Neustadt. En ange av «ostalgia», denne hangen til å dyrke noe av det noen mener var fint med Øst-Tyskland.
– Som denne gamle kneipa her, sier Thomas når vi mot slutten av kvelden har stoppet opp foran en av de bruneste barene i området, som garantert har aner tilbake til den tiden tobakksrøyken lå tykk over bordene, og lyssky affærer fant sted i krokene.
Fortsatt røykes det i Bar Holda, som en langfinger mot det konforme, men det hører på en måte med. En tildragelse som i tillegg til den gemyttlige stemningen ellers gjør at Thomas og jeg blir sittende til alle andre utesteder rundt oss har stengt for natten, og vi har ingen andre steder å gå.
Trolig litt som i gamle dager. ©
