Santa Bárbara-festningen som troner over Alicante er det åpenbare symbolet på byens rike kulturarv. Det er likevel floraen av små virksomheter – håndverkere og kunstnere – som viser kontinuiteten fra den gang, og som er verdt å bli nærmere kjent med.
For når du vandrer rundt i gatene som vi gjorde noen herlige dager i mai vil du raskt skjønne at det er turismen som har hektet seg på byen – og ikke omvendt.
Travel håndverker
Det er et stykke utpå morgenen når jeg vandrer gatelangs fra Mercato Central og finner tverrgaten Calle Poeta Quintana. El Viejo Zapatero – den gamle skomakeren – ligger like ovenfor det kjente markedet.
Det smale inngangspartiet er noe bortkomment innimellom de andre større butikkene. Innenfor dørterskelen er det stille, inntil jeg ser bevegelser i de indre gemakker.
– Hei, hva kan jeg hjelpe deg med? sier Ramón Ramíres idet han stiger ut av skyggen. Der så han ut til å fikse på en løsnet skohæl, en svak eim av lim følger ham til disken.
Smilende ber han meg vente på partneren, som han forsikrer snakker bedre engelsk.
Etter en kort stopp på Café Work like bortenfor – en av Alicantes bedre kaffesteder – vender jeg tilbake til verkstedet og en smilende Miguel Noguera Llopis.
I mer enn 20 år har den tidligere artisten, radio- og tv-mannen drevet på som skomaker – sammen med Ramón. Og han har aldri hatt det så travelt som nå, forsikrer han meg.
Skomaker-kunstens endelikt er tydeligvis overdrevet. Det er fire-fem av dem bare i Alicante, får jeg vite.
Pratmakeren i Poeta Quintana-gaten
– Jeg liker å jobbe med hendene, det er en slags meditasjon, forklarer Miguel, som jeg mistenker også gjør det for å være i fysisk vigør – og møte mennesker.
En periode lagde de to kumpanene egne sko, ofte inspirert av design du finner i Alicantes bymiljø.
– Ikke så mye nå lenger, tiden strekker liksom ikke til, forklarer Miguel.
På skryteveggen ved disken henger det et femtitalls innrammede bilder – det fleste av dem kjendiser.
– Det er nærmest blitt fashion å reparere fottøyet, et slags statussymbol, tolker jeg at Miguel sier, for engelsk-kunnskapene hans partner skrøt av er noe rustne.
Det ser ikke ut til å bekymre ham nevneverdig. Hit kommer også en og annen utlending, trolig like mye for å teste spansk-kunnskapene som å fikse fottøyet, mens tidigere kolleger og kjendisvenner er innom mer for slå av en prat enn å reparere designer-skoene.
– Jeg er jo en pratmaker, innrømmer Miguel.
En påstand Ramón underskriver på med et nesten usynlig nikk.
Så kom romerne til Alicante
Det vokste trolig frem et mylder av små butikker som den Ramón og Miguel livnærer seg av da fønikerne etablerte seg ved Akra Leuke – Den hvite fjelltoppen – for mer enn 2300 år siden. Den gang var havet den store motorveien langs Middelhavet, og handelsmennene fra Levanten – nåtidens Libanon og Syria – reiste ikke ut som erobrere, men kom som handelsfolk.
Handelsstasjonene i det sørlige Spania handlet mye om fisk, i tillegg til mineraler som jern og sølv, samt fargestoffer – særlig lilla – utvunnet av en spesiell musling som det fantes rikelig av i denne delen av Middelhavet.
Den gang besto Den iberiske halvøya av ulike stammer, som av «inntrengerne» ble presentert for nyvinninger som alfabetet, jern og ikke minst hjulet. Ny teknologi gjorde det mulig å masseprodusere keramikk, en tildragelse Spania etterhvert skulle ha stor nytte av.
Mye tyder på at folk på denne tiden levde i relativ fredelig sameksistens, inntil romerne ekspanderte sitt rike vest- og sørover med makt og tvang fønikerne – som da hadde sitt hovedsete i Kartago i Nord-Afrika – ut av Den iberiske halvøya.
«Lucentum» som de kalte Alicante fikk fra rundt år 200 fvt av en oppgradering som fortsetter å forbløffe oss.
På kokkekurs
For det sterkt ekspanderende Romerriket ble den delen av Spania der Alicante ligger en sentral innfallsport. I det daglige er ikke dette lett å få øye på, men den er der like fullt om du bare kikker litt nøyere etter.
Mercato Central i hjertet av Alicante by (Lucentum lå opprinnelig tre kilometer utenfor byen) har ingen direkte aner tilbake til romerne, men funksjonen er som den var da både de og fønikerne holdt til her. De greske og romerske agoraene (torgene) var datidens midtpunkt for både handel og det politiske liv.
Selve dreiepunktet i byenes liv og levned, med andre ord, der folk ikke bare møttes for å skaffe mat, men få siste nytt – og sladder.
Det store sentralmarkedet med det imponerende høye taket i hjertet av Alicante opprettholder mye av den funksjonen.
– Du trenger nok ikke lenger dra hit hver dag, men mange gjør det likevel – av den grunn du nevner, forklarer Federico Galarza.
«Fede» som han kalles arrangerer kokkekurs og har tatt meg og et knippe kursdeltakere med på markedet for å handle inn til lunsj. Vi skal lage paella – eller «ris» (arroz a banda) som de kaller det her.
– Paella er jo pannen, som vi fyller med ris og annet godt, som guiden min Felipe forklarte etterpå.
Litt flisespikkeri der altså.
Mer enn paella
Eller ikke, for det er et par forskjeller mellom retten Valencia noen mil lengre nord har hevd på og den Federico hjelper oss med å tilberede.
Etter innkjøpet på markedet drar vi til et storkjøkken like bortenfor, et koselig lokale rett inn fra gaten, som minner om en utvidet garasje. Vi er en broket gruppe på ti – en trivelig venninne-gjeng fra Toledo og Madrid på utdrikningslag, et par datagutter fra Sveits, samt en hobbykokk fra Frankrike og et stillferdig ektepar fra Island.
Vi blir tildelt oppgaver. Jeg skal plukke kjøttet fra en saltet fetfisk, mens noen kapper tomater. Deretter bærer det over til komfyren for å tilberede alle ingrediensene til en tomatsalat med saltet fisk – samt hovedretten «arroz a banda».
– Med gode råvarer kan det vanskelig gå feil, mener Federico, som riktignok ikke er utdannet kokk, men elsker å lage mat.
Samt et godt håndlag, en ferdighet som ikke alle behersker like godt, men det spiller mindre rolle. Her er kulturopplevelsen og det sosiale det aller viktigste.
Dessuten er hovedingrediensen – fiske- og kjøtt-kraften – allerede klar.
Nøkkelen til arroz a banda
Arroz a banda – som løselig kan oversettes med «rikelig med ris» – oppsto som svært mange nasjonalretter verden over i kystbyenes fattigkvarter. Etter å solgt unna den beste fisken var det stort sett bare en stusselig bifangst tilbake, som fiskerne enten tilberedte rett ved skipssiden – abanda – eller tok med hjem og noe kona lagde en enkel fiskerett av, med fisk og poteter til.
Tilbake lå skinn og bein, noe den nøysomme husfruen dagen etter kokte kraft på. I denne blandet hun inn «rikelig med ris», og således skapte det verden kjenner som paella – eller arroz a banda.
– God kraft er fortsatt nøkkelen til begge, understreker Federico.
Etterhvert har flere ingredienser kommet til, som salmoretta – en tykk salsa laget på chilipepper, hvitløk, tomater og persille – men kjernen er den samme.
– Nå er det kanskje ikke så mye avskjær av «ufisk» i arroz a banda, men de fleste fiskebutikkene på markedet selger bifangst du kan bruke til å lage kraften på, forklarer Federico, som kom til Spania for tolv år siden, og etter et par år i Barcelona «landet» i Alicante.
– Her har jeg funnet roen. Alicante har mye av det jeg elsket med Barcelona, uten de store folkemengdene og trafikkaoset, sier han.
– Hva med alle turistene?
– De holder seg i grad unna de stedene jeg foretrekker, konkluderer Federico.
Blomstene i Santa Cruz
Økenavnet «risbyen» sier mye om hvor viktig denne kornvarianten har vært for Alicante. I Asia har de spist ris i over 7000 år, men den kom trolig ikke til Spania før i det syvende århundret, da maurerne invaderte denne sørlige delen av Den iberiske halvøya.
Dette og mye annet reflekterer jeg over når jeg mot kvelden – etter at jeg har inntatt både to- og tre porsjoner arroz a banda – drar innover de gamle mauriske boligkvarterene, oppunder muren som delvis går rundt byens imponerende festning.
Deretter går ferden videre vestover gjennom små smug, som her og der ender i små torv. De begynner å fylles opp, det er lørdag kveld, men bortenfor de mest folkerike gatene er det fortsatt rolig.
– Du skal ikke langt fra «soppgaten» før det blir roligere, forklarte Federico da vi tok farvel og jeg ville utforske flere av byens «hemmeligheter».
* * *
Til å være en by på nærmere 400 000 mennesker føles den svært overkommelig, nesten liten.
– Du kan finne «ditt» område, mener Federico.
Går du langt nok langs muren kommer du til slutt til en av de fineste bydelene. Santa Cruz – det hellige kors – har akkurat avsluttet en lokal blomsterfestival, og de trange og bratte gatene er fortsatt dandert med de vakreste blomsteroppsatser når Felipe og jeg klatrer helt til topps. Her er det utsikt til langt bortenfor strendene.
– Der borte et sted er Nord-Afrika, sier jeg – mest til meg selv.
Som en slags bekreftelse på forbindelsen som etter tusen år fortsatt merkes i Alicante, hele veien opp til toppen av Santa Cruz. ©
Noen høydepunkter i Alicante
Festen med brennende figurer
Hogueras de San Juan fra 20. til 24. juni er Alicantes største festival. Det er også byens offisielle oppstart av sommeren, med musikk og parader i gatene, samt gigantiske tablåer i papp-masje. Festlighetene har røtter i eldgamle feiringer knyttet til sommersolverv, da bål ble tent for å beskytte mot onde ånder som brenner gamle og ubrukelige gjenstander.
Tradisjonen med til slutt å brenne de enorme figurene i papir ble født i forrige århundre, da innbyggerne kastet gammelt skrot ut i gatene for å brenne dem og med det ønske sommeren velkommen.
Vann- og sykkelsport i Alicante
Alicante har et eget museum (gratis inngang) dedikert det berømte The Ocean Race, og er også vertskap for seilerkonkurransens hovedkvarter.
Byen har med andre ord tradisjoner for sjøsport, og det finnes flere klubber der du kan leie alt fra SUP-brett til seilejoller. Byen har også etablert en egen bane markert med bøyer for «langsvømmere» mellom Alicante sentrum og L’Albufereta tre kilometer mot nordøst. For å nevne noe.
Det finnes også flere sykkelutleiere i byen, som gjør det enkelt å komme seg til andre strender i området.
Sjekk Alicantes fikentrær
De er riktignok importert fra Australia, men Alicantes fikentrær er like fullt et fenomenalt syn. Noen av dem er nærmere 300 år gamle, og det arrangeres omvisninger for dem som er spesielt interessert. Så neste gang du er i byen – se opp. De er virkelig fascinerende.
Ta toget til Alicante
Det første toget fra Madrid ut til kysten gikk til Alicante. Det var i 1858, og var med det spiren til Spanias solturisme. Internasjonalt slo ikke den store Syden-bølgen inn over de spanske middelhavsstrendene før hundre år senere.
Mange spanjoler velger å ta toget fra byer som Toledo eller Madrid, noe du også kan gjøre, og dermed oppleve flere reisemål på en feriereise.
God på mat
En fin måte å bli kjent med byens matkultur på er å delta på kokkekurs, som det finnes flere av i Alicante. Som «Paella and Sangría Cooking Workshop» hos Bollitori i C. Manuel Antón 19.
Det fines også et utall gode spisesteder. Her er noen av dem vi kan anbefale, etter å ha vært gjest der.
Abarrote på Explanada de España nummer 12 serverer strålende tapas. Det samme gjør L’arruz i Calle San Francisco 28. I «soppgaten» – kalt det på grunn av de mange soppskulpturene i deler av gaten – er Fondillón i Calle Rafael Altamira 7 verdt en stopp.
På kvelden kan du booke bord i toppetasjen på Eurostars Pórtico ved Explanada de España. Her har du strålende utsikt ikke minst over byen mot nord og den imponerende festningen.
Det har du også på taket på hotell Milagrosa i Villavieja nummer 8, en av de mest populære i Alicante.
